Filosofi og prinsipper i søkstrening

Vi opplever verden forskjellig

Alle arter opplever verden gjennom sine sanser – og de sansene er ulike.

Vi mennesker ser farger, detaljer og former.
Hunden opplever verden først og fremst gjennom luktesansen.
Et eksempel: for oss lyser en jeger i skogen opp i oransje klær. For elgen forsvinner han i terrenget, fordi elgen ikke ser rødt.

Poenget er at hunden oppfatter virkeligheten på en helt annen måte enn vi gjør – og i søksarbeid må vi ta utgangspunkt i hundens perspektiv.

Det finnes mange metoder og små variasjoner i hvordan man legger opp treningen.

Alle metoder kan fungere – bortsett fra de dårlige...
Målet er alltid det samme: at hunden skal bruke nesa fritt, med glede og utholdenhet.
For meg personlig er lyden av en hundenese som sniffer av sted, noe av det vakreste som finnes – det er ren arbeidsglede.

Det er viktig at søk aldri blandes med ubehag, straff eller konflikter.

Søksarbeid skal ikke konkurrere med lydighet eller andre kontrolløvelser.
Når hunden får bruke nesa, kobles hjernen på – og vi må la den få lov til å søke uten press.

Nesa må alltid være «på» – ikke «slå seg av» på grunn av frykt, usikkerhet eller for mye krav.

Du kan ikke presse hunden til å bli en god søkshund.

Først må du ha en relasjon – hunden må stole på deg og ha positive forventninger.
Deretter må du bygge driv – intensiteten, energien og viljen til å jobbe.
Først når relasjon og driv er på plass, kan du begynne å forme atferder som markering.

Hunder og mennesker opplever verden forskjellig – i søk må vi bruke hundens perspektiv.
Mange veier fører til målet – så lenge vi unngår metoder som skaper ubehag.
Søk skal være lystbetont, fritt og konfliktfritt.
Relasjon og driv må ligge i bunn før markering og avansert trening.

Refleksjon:
Hvordan kan du sikre at søksarbeidet ditt alltid blir lystbetont for hunden – og ikke preget av press eller konflikt?